sortepotet

Dawn of the dead. Kongefilm. Gremlins. Kongefilm. Evil dead 2, Blues brothers, Beetlegeuse, Re-animator. Kongefilm hele bunten og en stor del av min klassiske opplæring. Filmer som har inspirert, sjokkert, fascinert og formet meg til den jeg er i dag. I en bestemt alder er det slike filmer som gjør en forskjell. Dette er filmer som skiller de sosialt ubekvemme fra de som, tvert imot, ser filmer hovedsaklig sammen med andre. Blues brothers ga meg en forkjærlighet for 80tallsfilm, Beetlegeuse ga meg en innføring i praktiske effekter og stop motion, og Evil dead 2 ga meg en sjanger for livet; Skrekk!!

Når andre folk var ute og "opplevde" ting satt jeg inne under dyna med min TV/videospiller og så gamle splatterfilmer. Jeg tar en sjanse her og kaller det livserfaring så får dere heller motsi meg så mye dere vil. Her lærte jeg alt jeg vet om verden og alt det innebærer. Jeg lærte om kjærlighet, sex og døden primært fra filmer som havnet på skumle lister i Storbrittania en gang på 80tallet, og hadde dermed lenge et noe anstrengt forhold til virkeligheten. Det gjorde heller ingen underverker for mitt ikke-eksiterende sosiale liv. Skrekkfilm er ikke et spesielt fruktbart emne på "social mixers", og linjer som "swallow this" kan gi en bitter ettersmak for de som ikke besitter de riktige referanserammene. Wow, to sprutevitser på like mange innlegg. Dette lover ikke bra. På tide å skifte avsnitt og late som ingenting.

Mine sosiale antenner har blitt betraktelig bedre siden den tid, selv om de har hatt en nokså trang fødsel. Det hjelper selvfølgelig masse og ha hatt to fandenivoldske kompiser som setter deg i flaue sosiale situasjoner i en blanding av "tough love" og "entertainment value". Effekten var enkel; hvis en stor gorilla står og hiver tønner på deg i en evighet så utvikler du snart ugudlig gode reflekser. Det hjelper selvfølgelig å ha en neve full av småmynt. Den allegorien der fungerte ikke i det hele tatt. Beklager. Det skal ikke gjenta seg. Men det gjør det sikkert likevel.

Disse avsnittene får teksten min til å se overraskende strukturert ut, som om jeg faktisk har et poeng på lur et sted. Nå er dere heldige, for denne gangen har jeg faktisk et. Riddle me this! Is it better to die out than to fade away? Sagt mer spesifikt og på norsk: Er det bedre og la gamle favoritter støve bort enn å ta dem frem ti år senere og ødelegge magien? Så nettopp Dawn of the dead igjen, den originale, og det var ikke akkurat et gledelig gjensyn. Jeg satt fortsatt igjen med en god filmopplevelse, men den var betraktelig avstumpet siden effektene og skuespillet ikke var på par med det vi er vant med i dag. Madammen gikk å la seg i ren frustrasjon etter å ha sittet og påpekt åpenlyse plothull og sammenlignet zombiene med smurfer i en times tid; "Jeg skal smurfe hjernen din, og smurfe deg smurf i samme smurfen!". Kort fortalt; ingen stor suksess.

Noen ganger taper du mer på å slippe katta ut av boksen enn å bare la den ligge der å råtne. Sånn er det også med barndommen generelt, du er kanskje glad for det du har opplevd men tenk deg litt godt om. Var det virkelig så bra? Alt var skummelt, alt hadde preg av å være magiske ritualer man ikke fullt forsto, man var redd for egne tanker, higde etter å passe inn, man tok innover seg ting voksne ikke gjorde, man var mer empatiske og mindre avstumpet, og det skulle ikke mye til for å traumatisere oss. De som minnes disse tingene tror jeg har noe mange ikke har, nemlig en dobbel forståelsesramme; man ser seg selv av og til utenfra og kan snu litt på virkeligheten, sette seg litt i barnesko og gjøre verden litt uvant igjen. Stol på meg; det trengs en gang i blant. Men like fullt, en barndom er mer enn de fleste tåler.

Men jeg har ikke svart på mitt eget spørsmål: skal man la barndommens filmer ligge eller skal man ta dem frem fra glemselen når nysgjerrigheten blir for stor?

I går satt jeg og en kompis oss ned og så Evil dead 2. Den første skrekkfilmen jeg snek meg til å se. Og litt som at visse lukter kan utløse tanker og bilder, så var jeg der jeg var for 12 år siden. Ikke like sterk som den første følelsen av avsky og undring, men en gjenkjennelig knitring i kroppen. Den forlater deg ikke med det første heller, den henger igjen et par dager og du har mulighet til å ta det gamle litt inn over deg. Det er forfriskende og litt trist samtidig uten at man forstår hele sammenhengen. Hvorfor akkurat denne filmen og ikke dawn of the dead kan jeg ikke svare på men jeg husker at før jeg satt på ED2 var jeg litt redd for at den også skulle ha mistet magien. For det er en verre ting å miste enn å ha. Man kan gjerne skimse av besettelser og manier men det ligger ofte mye tung autobiografi i store samlinger.

Men rent objektivt: Evil dead 2 er en kongefilm!

Når jeg først satt meg ned for å skrive denne bloggen tenkte jeg at det første innlegget jeg skrev skulle være en slags introduksjon til meg, noen innledende fraser om meg selv og hva jeg driver med. Dette er jo tross alt en personlig blogg. Men jeg klarte det ikke. Det ble for kleint. For hva skal man egentlig starte med? Navn og alder? Yrke og bosted? Generell oppsummering av  kjedelige faktaopplysninger? Eller skulle man ha snudd på på mynta og slengt inn inntriger, action, sex og vold? Jeg tror desverre at mine "store" eventyr og seksuelle eskapader mest kan minne om en krysning mellom en skolestil og de skjemaene man alltid må fylle ut før man gir blod.

For å være helt ærlig så regner jeg vel med at de skjemaene der er en god del spensztigere enn det jeg eller de fleste andre noensinne vil oppleve. Det er pussig at hele ditt sexliv skal settes under lupen for at du skal kunne få muligheten til å hjelpe andre. Hadde det ikke vært lettere hvis man bare testet blodet i ettertid? Eller synes disse menneskene det er morsomt å se unge mennesker svette med spørsmål som; har du hatt flere sexpartnere på en gang? Skifter du posisjon jevnlig under akten? Har du noen gang fått det i øyet? Er det virkelig relevant med seksuell legning, skostørrelse og antall sexpartnere, som for min del forresten ikke er så mye å skryte av. Hadde man stuet samtlige i et rom sammen så kunne de kanskje ha vært "mange" nok til å skru inn en lyspære.

Men før dette innlegget sporer av inn i det obskure og skikkelig triste så var poenget mitt at istedenfor en rotete ordflom, som du uansett har fått, bestemte jeg meg for å begynne det hele med et sitat. I et par catchy fraser oppsummerer dette glimrende sitatet fra den første Die Hard filmen det meste du trenger å vite om meg. Enda et offer for popkulturen som har sett flere filmer enn naken kvinnehud, og fortsatt tror at han er helten i sin egen action-film. Selv om filmen begynner å ligne mer på noe av Jarmusch og Lynch enn Mann og Verhoeven. Det er fortsatt en ganske artig film, bare med flere sære situasjoner og mindre eksplosjoner...and tits. Hvis alder er en sinnstilstand så er jeg en 50åring retardert til 15års-stadiet men med øyeblikk av klarhet. Jeg lurer fortsatt på hvor jeg er om 5 år men er vender stadig tilbake til hvor jeg var for 5 år siden.

Nå er jeg 25 har samboer, studerer medievitenskap i Bergen, jobber i studentradioen og på Statoil (ved NHH; ikke anbefalt), drekker med måte, trener, vasker gulv og klær, går jevnlig turer, har et godt sosialt liv, og lurer stadig på hvor dagene blir av. For 5 år siden var jeg 20, uflidd, studerte Latin i Bergen, endte ofte i situasjoner jeg ikke kunne snakke meg ut av, levde i et hull i bakken, snakket bare driit (ingen forandring der med andre ord (Yeah, enda flere ord)), levde med en energisk positiv innstilling at tross en forferdelig sen blomstring (mistet blomsten etter 22 somre,) så ventet eventyret alltid rett rundt svingen. Og det gjorde den selv om det aldri var slik jeg hadde forventet.

Jeg lurer stadig på om jeg ville forandret noe om jeg kunne ha gått tilbake i tid men konkluderer alltid med at jeg ikke hadde vært hvor jeg er idag, og jeg digger faktisk hvor jeg er i dag, hvis jeg ikke hadde gjort de feilene jeg gjorde. Og jeg har på et tidspunkt fått en skitten tampong stappet i kjeften. Så jeg løfter glasset for alle som jeg har støtet borti og som har støtet meg i riktig retning. Det var så verdt det. Ellers går dagene med på å se dårlige filmer og prøve å gjøre noe dumt minst en gang i måneden, som å sove på en flyplass fordi man glemmer å sjekke billetten sin og se at datoen for hjemreise er en måned frem i tid, eller å våge å drite seg ut for noe man tror på som f.eks. Studentradioen i Bergen. Har offisielt sluttet å drikke etter å ha møtt meg selv i døra forleden. Det er på tide å gi opp løgnen om at jeg er en skikkelig partykar og heller være stolt av min mentale alder.

Så sug på den kamferdropsen, bitches...